Romfarten har lenge vært en “etikkfri sone”, der beslutninger om liv og død har vært tatt av ingeniører og forskere. Det vil fagfeltet “space ethics” gjøre noe med. Vi har invitert Norges første rometiker, Andrea Owe, opp i kapselen for å snakke om satellitter som stjeler stjernehimmelen, bjørnedyr på Månen og nasjonalparker på Mars.
Kan vi ture fram som vi vil i rommet, eller har også mulig liv på Mars rettigheter vi må respektere? Hvordan sørger vi for at alle blir med på koloniseringen av Solsystemet – og er det i det hele tatt riktig å snakke om kolonisering?
LENKER
Hjemmesiden til Andrea Owe, med lenker til mer informasjon om rometikk
Her kan du laste ned Owes masteroppgave “Environmental Ethics in Outer Space”
Hallo! Jeg begynte nettopp på podcasten deres og må si den er som musikk (eller to karer som snakker om verdensrommet) for mine ører. Ikke relevant til denne episoden, MEN, når jeg hørte gjennom episoden om de kuleste space-filmene ble jeg såret skuffet og nedstemt av mangelen på prat om 2014 filmen Interstellar! Hvordan går det an å misse den, å ikke en gang nevne den med et ord? Hadde sett veldig frem til å høre hva dere hadde å si om akkurat den, som jeg må ærlig innrømme er min absolutte favorittfilm.
Mvh Erica
Hei Erica, først må vi si tusen takk for hyggelig kommentar. Slikt er musikk i våre ører. 🙂 Når det gjelder Interstellar så… vel… verken vi eller gjesten vår klarte å mønstre samme begeistring for den som for de andre filmene vi valgte. Du er ikke den første som kommer med denne innvendingen, så tenker at man rett og slett får se den om igjen. Ellers blir film tema (på en litt annen måte) i en sending om ikke lenge, så følg med!
Først i går, 130 dager på etterskudd, fikk jeg hørt dette. Fortsatt høreverdig!
Og dette fikk meg til å tenke på en debatt i Red, Green & Blue Mars-triologien til Kim Stanley Robinson. Sitat om dette fra Wikipedia: «The two extreme views on terraforming are personified by Saxifrage “Sax” Russell, who believes their very presence on the planet means some level of terraforming has already begun and that it is humanity’s obligation to spread life as it is the most scarce thing in the known universe, and Ann Clayborne, who stakes out the position that humankind does not have the right to change entire planets at their will.»
Da jeg leste dise bøkene i det forrige årtusenet, syntes jeg dama var teit og «Sax» selvsagt hadde rett. Men nå fikk jeg følelsen av at hun Ann Clayborne kanskje hadde et par gode poenger.
Men gidder jeg å lese disse bøkene en gang til? Tvilsomt! Så gode var de ikke. Dessuten mener jeg at jeg har gitt dem bort.