Episode 029: Romimperier og kolonisering av galaksen med Kristopher Schau

Kristopher Schau er tilbake i romkapselen. Vi feirer hans 50-årsdag og snakker om Isaac Asimovs bok «Foundation», som nå blir tv-serie. Åh, som vi gleder oss! Hvordan skulle det egentlig foregå hvis mennesket skulle kolonisere universet?

Ikke bare vil det ta sjukt lang tid å komme seg til et fornuftig sted, men hvordan skal folk overleve i generasjoner ombord i romskipet? Kristopher Schau har en tendens til å bringe med seg store, tunge og vanskelige spørsmål.

VIDEOOPPTAK AV PODKASTEN

TRAILER FOR «FOUNDATION»

7 kommentarer til «Episode 029: Romimperier og kolonisering av galaksen med Kristopher Schau»

  1. Utrolig god episode! Listen med lesestoff vokser for hver gang..
    Har dere lest/(diskutert) Neal Stephensons «Seveneves» forresten? Syntes den har noen fiffige svar på spørsmål om hva vi gjør når planeten blir ubeboelig. Mange gode dilemmaer.

    1. Hei, har ikke lest den selv men meget mulig at godeste Kristopher har lest den. Og han inviterte sporenstreks seg selv tilbake til et planlagt bok-ekstra senere i høst, så dette er helt klart notert. Takk! 🙂

      1. Nydelig, gleder meg! 🙂
        Jeg har et spørsmål til. Fysiologi og utviklingsbiologi er noe jeg synes er kult, og jeg har lurt mye på hva som for eksempel kan være et «worst case»-scenario av menneskelig utvikling i rommet dersom den skal foregå i vektløs/semi-vektløs tilstand over flere generasjoner. Det er mange rare scenarioer, dere har jo nevnt det selv, men før man i det hele tatt kan komme til de må man jo løse formering, graviditet og fødsel… Jeg regner med, uten noe å vise til, at NASA ikke beskjeftiger seg med dette spørsmålet i noen seriøs kapasitet, men finnes det noen andre som aktivt tenker på dette? (Det er jo ikke akkurat en enkel oppgave, så jo før jo bedre?)
        Kanskje kan man tenke seg fosterutvikling i en eller annen maskin, men la oss si det skjer i vektløs tilstand – alle cellene som er avhengige av korrekt informasjon for å utvikle seg til et menneske. Blir fort litt ubekvemt å tenke på flatormene som utviklet to hoder mens de var på ISS.
        Et av historiens kuleste eksperimenter vil vel bestå av å dele et befruktet egg i to like celler, sende en av dem til rommet og så la begge utvikle seg i 14 dager (eller så langt reglementet vil tillate) og se på forskjellene. Det hadde jo vært villt. Som et slags enormt siste kapittel av tvillingstudien med Kelly-brødrene.
        Litt skriftlig babling i denne kommentaren, kanskje, men det hadde jo vært utrolig kult å høre dere snakke (med en biolog?) om biologi i rommet!

        1. Hei igjen, Veslemøy! Wow, litt av et spørsmål dette, veldig kult. 🙂

          Du har helt rett i at problemet med formering og fødsel må løses før vi kan kolonisere galaksen. Og noe av problemet da er at forskningen de siste 50 årene har hatt feil fokus: Alt som har vært gjort av studier av hvordan vi skal leve utenfor Jorda, har fokusert på vektløshet. Vi vet nå MYE om hvordan vektløshet påvirker kroppen (vi vet også at vektløshet ikke hindrer befruktning og fødsler i etterkant).

          Men saken er jo at vi ikke kommer til å LEVE i vektløshet. I verste fall er det noe vi utsettes for i noen måneder på vei til et sted med en eller annen form for gravitasjon. Typ Mars, der gravitasjonen er en tredel av Jordas. Som nevnt over: Forskningen har ikke sett på dette problemet i det hele tatt. Vi ANER ikke hvordan en menneskekropp vil påvirkes av et helt liv i 0,3 G. Det bekymrer fagfolk, jeg var selv på en konferanse for noen år siden der et par amerikanske leger fortalte hvordan de hadde forsøkt å finne denne typen data – og ikke kom opp med noe som helst. De advarte mot bosetninger på Mars før denne typen forskning var gjort.

          Dette er uansett et veldig artig lytterspørsmål, regn med å se det i en fremtidig episode! Og joda, vi leter allerede etter en biolog som kan svare godt på slike spørsmål… 🙂

  2. Utrolig spennende diskusjon.
    Dere var inne på de tidsmessige problemene ved å ha et galatisk imperium. Nemlig avstand og lyshastighet.
    Dere var også inne på Einstein og relativitetsteori.

    Jeg har lenge slitt med den for å prøve å forstå «logikken» i f.eks «tvillingparadokset» som dere sikkert har hørt om.

    Det gikk det et lys opp for meg der når jeg innså at det er jo ikke kun en ting som skjer ved hastigheter nær lyset, men 3 ting.
    Og de 3 tingene skjer jo alltid i forhold til et annet «stillestående» sted.

    Her er slik jeg opplever at dette må forstås:

    1. Tiden går saktere.
    2. Massen øker.
    3. Massen trekkes sammen i fartsretniongen.

    Ved å forsøke å tenke gjennom dette, skal jeg forsøke å forklare hvorfor tvillingparadokset egentlig ikke er noe paradoks, men kan forklares logisk.

    For å vise dette må man se på 2 ting (A og B).
    A. Hva opserverer en person på jorda når han opserverer et romskip nær lyshastighet. Jo:

    1. Tiden i romskipet går langsomere.
    2. Romskipets masse øker.
    3. Romskipet trekkes sammen i fartsretningen.

    B. Hva opserverer en astronaut i dette romskipet:

    1. Tiden på jorda går langsomere. Tiden hos han går normalt.
    2. Massen til unoverset øker. (universet farer jo forbi i nesten lyshastighet) Romskipets masse er det samme.
    2. Universet trekker seg sammen i fartsretnigen.

    Så hva kan vi logisk slutte av dette:
    Astronauten opplever at romskipet bruker kortere tid enn det man ser fra jorda, siden avstanden er kortere (universet har jo trukket seg sammen i fartsretningen)
    Og da har det jo gått kortere tid i romskipet enn på jorda, siden avstanden er kortere.
    Derav helt logisk at astronauten er yngre enn sin tvillingbror på jorda.

    Noen artige konsekvenser av dette:

    Et romskip som konstant akselrerer med 1g, vil nå grensen av det synlige univers i løpet av ca en 100 års periode for astronauten.
    Kilde:
    https://en.wikipedia.org/wiki/Space_travel_using_constant_acceleration
    https://en.wikipedia.org/wiki/File:Roundtriptimes.png
    Fra jorda, tar det som kjent over 14.000.000.000 år. ( håper jeg fikk med alle nullene.)
    Det er jo slik at for astronauten kan man teoretisk akselrere med 1g så lenge man vil (og har drivstoff). Sett fra jorda, ser det ikke sån ut.

    Derfor er jo løsningen på å nå andre solsystemer i galaksen å lage en motor som kan akselrere med 1g. Da har man løst vekløshetsproblemet.
    Samtidig må man snu romskipet havveis og bremse med 1g resten av veien for å klare å stoppe i tide til man er framme.
    Med denne metoden kan man nå alle stjerer i galaksen innenfor en normal levetid.

    Oppdraget å lage denne motoren bør jo gå til en kjent elbil grunnlegger.

    Bruk E= MC2 for å finne ut teoretisk hvor mye masse som skal til for å få nok energi til en slik motor 🙂

    1. Jeg må korrigere meg selv litt:
      Det er litt missvisende å si at det er massen som trekker seg sammen i fartsretningen.
      Det mer korrekte er at det er rommet som trekker seg sammen i fartsretningen.

    2. Hei igjen, takk for interessante refleksjoner! Til spørsmålet om hvordan man kan få til en 1G-rakett (dette har jo, i likhet med tvillingparadokset, vært diskutert av fysikere i lange tider 🙂 ), så er vel det beste svaret innenfor kjent fysikk Bussard-ramjeten. Altså det hypotetiske romskipet som fanger opp interstellart hydrogen ved hjelp av et magnetfelt. https://en.wikipedia.org/wiki/Bussard_ramjet

      Dessverre ser det ikke ut til at dette vil ta oss nær lyshastigheten i praksis, så enn så lenge venter vi på et brukbart design for et 1G-skip. Med tanke på hvor mange baller i luften den godeste Elon har for tiden, tror jeg kanskje at dette må vente en stund…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *